Bygging i strandsonen

Bygging i strandsonen er en kjent problematikk for mange kommuner. Nå finnes hjelpemidler til saksbehandlingen. Illustrasjonsfoto.

Av Elling Bollestad, overingeniør Ringsaker kommune og Tor Hegle, bygningssjef i Lindås kommune – begge styremedlemmer i Forum for Byggesak (FFB)

Det ble innført et generelt forbud mot bygging i strandsonen ved lov av 25.juni 1965. Loven var opprinnelig en midlertidig lov, som ble avløst av strandplanloven av 10.desember 1971. Etter enkelte endringer ble loven senere videreført i plan- og bygningsloven av 14.juni 1985 § 17-2.

Byggeforbudet gjelder oppføring og vesentlig endring av bygning, konstruksjon, anlegg og innhegning av eiendom. Forbudet gjelder også fradeling av eiendom.

Problematikken gjelder så vel bygg som vesentlige landskapsinngrep. Friluftsloven vil også være sentral ved vurdering av byggetiltak i strandsonen, da tiltak etter plan- og bygningsloven kan redusere ferdselsretten etter friluftslovens § 2, og retten til rasting og bading og landsetting av båt etter §§ 7 til 9.

Saksbehandling av saker i strandsonen kan være svært ressurskrevende, da det legges betydelige ressurser fra utbygger for å oppnå dispensasjon.

Vurdering av dispensasjoner vil omfatte forhold til plan- og bygningsloven, friluftsloven og generelt byggeforbud i kommuneplanens LNF-område. Dispensasjonssaker i strandsonen har en mer omstendelig saksbehandlingsprosess enn vanlige byggesaker. Slike saker skal avgjøres av det faste utvalg for plansaker (FUP). Før det gis dispensasjon skal saken også sendes til fylkesmannen og fylkeskommunen til høring før det gis dispensasjon.
 
I tillegg til lovlig byggevirksomhet har det foregått ulovlig byggevirksomhet i de samme områdene. Det som har vært medvirkende til utviklingen ser bl.a. ut til å være manglende kunnskap til regleverk, manglende tilsyn og at det antas det er ”lettere å få tilgivelse enn tillatelse”.