Hva har fortetting å si for folkehelsen?

Marianne Millstein
Forsker II
By- og regionsforskningsinstituttet NIBR
OsloMet – storbyuniversitetet

En gjennomgang av den internasjonale forskningen (1) gir et sammensatt bilde av hva slags konsekvenser fortetting kan ha for folkehelsen. Noe av dette handler om at det er til dels ulike forståelser av hva fortetting er, og byer har ulike oppfatninger av hva som er for lite, for mye eller ‘passe’ fortetting. Fortetting i større byer vil ha andre utfordringer enn mindre byer og tettsteder, og hvordan slike endringer oppleves av innbyggere er også til dels subjektivt og kontekstavhengig. En annen utfordring er at selv om en kompakt byutvikling anses å være den beste modellen for å balansere økologiske, økonomiske og sosiale bærekraftdimensjoner, så er det spenninger mellom disse som forhandles i konkrete prosjekter. I mange tilfeller har sosiale dimensjoner, som er viktige i et folkehelseperspektiv, blitt mindre vektlagt en økologiske og økonomiske motivasjoner for fortetting.

Ulike folkehelsehensyn kan dra i ulike retninger ved at de har positive og negative implikasjoner for helsa samtidig. Ser vi på fysisk helse for eksempel, så vil bedre funksjonsblanding og nærhet til kollektivtransport kunne bidra til at flere går og sykler i hverdagen, og bidra til bedre helse. Samtidig kan fortettingen redusere grønne arealer og offentlige rom, som er sosiale møteplasser og arenaer for fritidsaktiviteter. Dette er særlig viktig for eldre og yngre som har mindre aksjonsradius og er mer avhengig av nærmiljøet sitt. I den grad fortetting forringer slike arealer, kan det dermed ha negative effekter for disse gruppenes trivsel og helse.

En annen debatt handler om luft, støy og lys, som påvirker helsen vår. En reduksjon av luftforurensningen er bra for miljøet, og det vil ha klare positive helseeffekter for utsatte grupper som de med luftveisplager eller hjerte- og karsykdommer. Fortetting kan derimot ha mer negative effekter på støy- og lysforhold, som også er viktig for både objektiv og opplevd helse og velvære. Her har norske planleggere og utbyggere allerede kunnskap og retningslinjer som skal bidra til å sikre god og helsefremmende bokvalitet ved fortetting, blant annet gjennom egne normer for boligstørrelse, lys- og støyforhold. Likevel ser vi at disse normene kommer under press i møte med andre (økonomiske) interesser, noe som kan ha negative konsekvenser for trivsel og helse for beboere.

Folkehelse handler også om fordeling for å redusere sosiale helseforskjeller. I et folkehelseperspektiv er en av de største utfordringene at fortetting kan bidra til å reprodusere sosiale forskjeller i befolkningen. En kvalitativt god fortettingsstrategi som vektlegger samspillet mellom gode utearealer i nærområdet (for eksempel grønne lunger, blågrønn struktur, multifunksjonelle uterom), boligkvalitet og andre trivselstiltak ,vil kunne skape gode helsefremmende nærmiljøer for de som bor der. Samtidig ser vi at mange prosjekter i for liten grad vektlegger variasjon i boligtyper og modeller som gjør det mulig for mindre kjøpesterke grupper å bosette seg i nye boligområder. Til sammen kan man stå i fare for å skape ensretta bomiljøer og presse ut mindre kjøpesterke grupper. Man risikerer dermed at fortetting svekker det sosiale mangfoldet og forsterker sosiale forskjeller. Prosjekter som scorer høyt på økologisk bærekraft, vil ikke nødvendigvis bidra til en sosialt bærekraftig byutvikling.

Mange norske bykommuner og tettsteder jobber aktivt med å knytte folkehelsearbeidet tettere inn mot planlegging generelt og fortetting og knutepunktuvikling spesielt. Både folkehelse og planlegging er komplekse prosesser som krever samordning på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Et tydeligere folkehelseperspektiv kan bidra til å sikre at fortetting bidrar til sosialt bærekraftig byutvikling, som tar hensyn til spørsmål om ulikhet og fordeling. Den internasjonale litteraturen vektlegger særlig tre aspekter ved en helsefremmende byplanlegging: medvirkning, mer sosioøkonomisk kunnskap og tverrsektorielt samarbeid. Alle disse er allerede tilstede i norske bykommuner og tettsteder, men kan tydeliggjøres og forsterkes i konkrete planleggingsprosesser. Fordi folkehelsepolitikken hviler på myke styringsvirkemidler, er det viktig at man har kunnskapsbaserte argumenter som bygger på lokal kunnskap om sosiale forhold, og at både planvirkemidler og sosiale virkemidler kombineres i konkrete fortettingsprosesser.

1) Millstein og Hofstad 2017. Fortetting og folkehelse: Hvilke folkehelsekonsekvenser har den kompakte byen? NIBR-rapport 2017:2

Marianne Millstein kommer til fagkonferansen for å snakke om folkehelse og den kompakte byen. Klikk på bildet under under for å se hele programmet.