Hvordan blir framtidens kommunestruktur i Norge?

Norge har flest kommuner sammenlignet med de andre nordiske landene; Danmark har færrest, med reduksjon fra 271 til 98 kommuner etter reformen i 2007.

Det er mange land i Europa, blant annet Frankrike, England og Italia, som har veldig mange kommuner, men i disse landene har ikke kommunene samme sentrale rolle i velferdsstaten som i de nordiske landene.

Minimumsstørrelsen i Danmark er 20 tusen innbyggere, basert på tre hovedkriterier: Faglig bæredyktighet, utgifter pr innbygger og valgfrihet i ordninger, som f.eks. eldretjenester.

Finland vedtok et regjeringsprogram i 2011, og har redusert antall kommuner med 100; de har også planer videre om ytterligere reduksjon. Ett av kriteriene her er også minimum 20 tusen innbyggere, for å kunne yte tilstrekkelig service og sikre nok personressurser.

I 1837 var det 392 kommuner i Norge, og de fulgte grensene for prestegjeldene. I 1930 var det økt til hele 747 kommuner, og de fulgte grensene for kirkesognene. I 1968 var det redusert til 454 kommuner, og pr idag er det 428.

De kommunene som har slått seg sammen frivillig, har blant annet begrunnet det med:

• Sikre det kommunale tjenestetilbudet
• Samordne utvikling av nærings- og kulturliv
• Sikre livskraftige distriktskommuner
• Løse utfordringer knyttet til arealknapphet

Forskjellige interkommunalt samarbeid har blant annet blitt begrunnet med:

• Styrke regionene
• Utviklingsarbeid over kommunegrensene
• Økonomisk effektivisering

Et sentralt mål med kommunereformen er at det fortsatt skal være et sterkt lokaldemokrati, og utøvelse av tjenestene skal baseres på generalistkommuneprinsippet og at kommunene selv skal kunne ivareta sine lovpålagte oppgaver. 

Det har vært en voldsom utvikling i kommunale oppgaver de senere tiår, og de små kommunene klarer ikke å ivareta oppgavene på en god måte alene. Vi har også en forventet utvikling med en sterk økning i antall eldre.

Eksempler på oppgaver som er for store for små kommuner:

• Legevakten, der 340 kommuner er med i interkommunale legevaktsamarbeid
• Pedagogisk-psykologiske tjenester (PPT - vanlig med interkommunalt samarbeid i kommuner med under 15 tusen innbyggere)

Det er mange eksempler på byer med "voksesmerter", og områder som vokser sammen, f.eks. Porsgrunn og Skien. Folk bor i en kommune og jobber i en annen, og dette gir en rekke utfordringer i forhold til blant annet transport og miljø.

Det er et stort og tiltakende omfang av interkommunale samarbeid, og økningen er på nye områder som undervisning, sosial, helse og administrasjon. En kartlegging i fire fylker viser at antall ordninger varierer fra rundt 20 til over 50 i de enkelte kommunene. Samarbeidet bidrar til svakere demokratisk styring av virksomhetene.

En kommunereform er en nasjonal reform; den kan ikke bare ivareta den enkelte kommunes interesser. Kriteriene må ta utgangspunkt i samfunnsmessige hensyn, og de er rettet både mot kommunene og staten.

Kriteriene har tatt utgangspunkt i rollene tjenesteyting, myndighetsutøvelse, samfunnsutvikling og demokratisk arena.

Kommunene:

1. Tilstrekkelig kapasitet
2. Relevant kompetanse
3. Tilstrekkelig distanse
4. Effektiv tjenesteproduksjon
5. Økonomisk soliditet
6. Valgfrihet
7. Funksjonelle samfunnsutviklingsområder
8. Høy politisk deltakelse
9. Lokal politisk styring
10. Lokal identitet

Staten:

1. Bred oppgaveportefølje
2. Statlig rammestyring

Kommunene bør har minst 15 til 20 tusen innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning. Kommunestørrelsen er en indikator for faglig og administrativ kapasitet og kompetanse, og er nødvendig for å yte kvalitetsmessige gode tjenester. Minstestørrelsen er begrunnet i:

• Størrelsen på fagmiljøer nødvendig for å at kommunene skal kunne ivareta dagens oppgaver
• Kommunenes faktiske organisering i interkommunalt samarbeid
• Kommunenes rolle som myndighetsutøver og samfunnsaktør

Det bør foretas en avveiing mht avstand i reisetid:

• Fordel av større fagmiljøer uavhengig av avstand
• Mange tjenester må leveres der folk bor
• Mulige utfordringer for politisk representativitet i kommunale organ og for politisk deltakelse generelt
• Eventuelle ulemper bør veies mot den demokratiske gevinsten ved ammenslåing

Kommunestrukturen bør i større grad nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder:

• Sammenslåinger i flerkommunale byområder
• Hovedstadsområdet: Betydelig reduksjon i antall kommuner
• Uhensiktsmessige kommune- og fylkesgrenser forutsettes justert
• Påtrengende viktig å få til bedre areal- og transportløsninger

Staten bør redusere detaljstyringen, og ordninger for politisk deltake bør videreutvikles for å sikre gode og slagkrafige demokratiske arenaer. F.eks. bør øremerkede tilskudd, prosesskrav, tilsyn og rapportering reduseres.

Utvalget mener gjennomføring av forslagene vil gi et sterkere lokaldemokrati:

• Bedre ivaretakelse av oppgaver overfor innbyggerne
• Bedre styring med tjenesteproduksjonen
• Økt kontroll over funksjonelt planleggingsområde
• Mindre statlig styring
• Folkevalgte som griper handlingsrommet
• Kommunestyrer med økt innflytelse over forhold av viktighet for innbyggerne