Debatt
Byggesaksreformen ti år etter
 |
| Oppgavene og ansvaret til ansvarlig søker bør være klarere definert.Hvorfor er det som regel arkitekten som har rollen som ansvarlig søker? |
Av Elisabeth,Kynbråten, styreleder i NKF`s Forum for byggesak og forvaltningssjef for plan, byggesak og geodata, Haugesund kommune
De færreste prosjekter har uavhengig kontroll. I næringslivet opereres det vanligvis med fast pris på bygningskontroll. Det sier seg da selv av jo slettere kontrollen er – desto mer tjener det kontrollerende foretaket. Ved uavhengig kontroll velger foretaket selv hvem som skal kontrollere. De kjøper med andre ord kontrollen av hverandre. Det kan også være lite ønskelig å la konkurrerende foretak få innsyn i foretakssystemet.
Når du kjører bil vil du som regel kontrollere at du ikke kjører over fartsgrensen – hvis du ikke da har dårlig tid – da tar du kanskje sjanser – spesielt hvis du vet at det ikke er kontroll. Det kan virke preventivt dersom det kan være muligheter for kontroll. Når du bare driver egenkontroll – kan vi ikke kalle det kontroll. Det er først når politimannen eller fotoboksen dukker opp at du har vært utsatt for kontroll. Dette kan overføres til bygningskontroll – at det blir tatt snarveier dersom du er sikker på at det ikke blir oppdaget – er helt sikkert, spesielt når det er penger å tjene.
Det virker merkelig at det skal være så strenge krav i forhold til kontroll av brannsikkerheten – jfr. Brannsyn – men når det gjelder for eksempel inneklima – er det veldig lite kontroll. Det er mye farligere med bygg med dårlig inneklima enn bygg med dårlig brannsikring.
Vi i byggetilsynet vet at jo mer tilsyn vi fører – desto mer etterarbeid blir det med oppfølging. I en presset arbeidssituasjon tørr du rett og slett ikke ta fatt på noe du vet gir merarbeid.
Tidligere – slutten på 70 tallet og begynnelsen på 80 tallet, var det som regel et konkret behov for lokaler eller bolig – når byggeprosjekter ble realisert. I dag blir det bygget ”an mas” uten at det foreligger leietakere – det er spekulanter og eiendomsutviklere som bygge for å tjene penger. Ofte er de ute etter rask fortjeneste.
Anbudsbeskrivelsen er lite spesifisert. Det er opp til entreprenør å detaljere – og da får du inn anbud på bygg som i kvalitet kan variere mellom ”Mercedes” og ”Lada”. Detaljprosjekteringen blir ofte overlatt til entreprenøren, ofte uten at det er søkt om ansvarsrett for oppgaven.
Er kontrollen god nok?
Dersom en skal fortsette med privat bygningskontroll – og i tillegg nesten utelukkende egenkontroll, vil det være en absolutt nødvendighet at byggetilsynet aktiviseres. For å få dette til må tilsynet være skilt fra saksbehandlingen. Det vil alltid være tilsynet som settes til side i konkurranse med saksbehandling. Det må settes krav til bemanning på samme måte som for brannvesenet.
Generelt sett er det en oppfatning at kontrollen i prosjektering og utførelse ikke skjer i tilstrekelig grad, eller på en tilfredsstillende måte. Dagens ordning med privatisert kontroll ble innført for å sikre byggene høyere kvalitet. Nå ti år etter at reformen ble innført, er det ikke noe entydig svar på at dette har gitt bedre bygg. Fokuset har i altfor stor grad vær rettet mot tidsfrister og effektivitet. Kravene til effektivitet har sannsynligvis gått utover kommunenes muligheter for å drive tilsyn.
Tilsyn som metode anses for å være byråkratisk, omfattende og mangelfull. Ved tilsyn trenger foretaket kun å vise til forbedring i sitt system for å få godkjenningen tilbake. Hvordan tilsynet skal gjennomføres har i tiden etter reform vært gjenstand for utvikling, og kommunene har ikke hatt tilstrekkelig kunnskap eller kapasitet til å gjennomføre dette på en systematisk måte. Resultatet er at bygg verken kontrolleres av foretakene eller kommunen. Det er riktignok flere større kommuner og kommuner som har samlet seg om tilsynssamarbeid som kan høste andre erfaringer etter hvert. Men i det store og det hele er det mangelfull kontroll. Kommunens oppgave blir for utydelig og tilsynsmodellen virker demoraliserende slik den fungerer nå.
Trusselen om at foretak kan miste sin ansvarsrett må gjøres mer reell. Det kan ikke være så enkelt at foretak kun skal vise dokumentasjon om systemforbedring som grunnlag for å få retten tilbake.
Det bør innføres krav om obligatorisk kontroll i de ulike fasene av prosjekteringen og utførelsen.
Før 1985 hadde kommunen plikt til å føre bygningskontroll. Så ble det endret til ”rett til å føre kontroll”. For så i 1997 å bli ”forbudt”. Det var nesten slik det føltes. Saksbehandleren skulle ikke studere tegninger i forhold til tekniske bestemmelser, og en skulle ikke ut på byggeplassen. Den som var så uheldig å oppdage avvik fra TEK – måtte være forsiktig hvordan de ordla seg. Ingen måtte tro at dette var å betrakte som kontroll.
Det tok noen år før ingeniørene i kommunen ble avvendt med å tenke på de tekniske kravene – selv om de stadig fra sentrale myndigheter – og da spesielt fra BE – fikk beskjed om at de ikke skulle vurdere tekniske løsninger.
Jeg mener dette var en alvorlig tabbe. Det er noe som heter ”Det er forskjell på å barbere seg og skjære hode av seg”. Selv om ikke kommunal bygningskontroll var perfekt, burde en i stedet satt krav om skjerpet kommunal kontroll – og gjerne døpt det om til tilsyn – på samme måte som arbeidstilsynet. Den kontrollen som kommunene hadde – ble raskt rasert. Fagkompetansen forsvant. Nå skulle det drives revisjon – et fremmed og ukjent begrep. Veldig ressurskrevende og det var ofte vanskelig å se at det hadde noen effekt. Når vi nå har fått gjeninnført inspeksjonstilsyn (som på mange måter minner om gammeldags bygningskontroll) er kompetansen i kommunen borte.
Det vil ta lang tid å omstille seg den andre veien. Det er en absolutt forutsetning at saksbehandler og byggetilsyn kjenner kravene og vet hvor det bør settes inn ekstra kontroll. Dette går også på saksbehandlers trygghet – det er enklere å kommunisere når de er på samme kompetansenivå.
Tilsynet har flere formål
For det første skal tisynet avdekke om aktørene i byggesaken gjennomfører sine oppgaver i henhold til ansvarsretten slik at tiltaket blir i samsvar med bestemmelsene gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven og tillatelsen.
For det andre vil tilsyn virke forebyggende. Når tilsynet avdekker sviktende rutiner hos foretaket og disse forbedres, vil det bidra til at foretakene skjerper og redusere mulighetene for at feil oppstår i fremtidige byggeprosjekter. Foretaket vil i større grad et ha fokus på sitt styringsystem fordi de vil oppleve det som et nyttig hjelpemiddel til å redusere antall byggfeil, noe som vil være både kostnads- og tidsbesparende.
For det tredje vil kommunens tilsynsvirksomhet ha en generelt oppdragende innvirkning på hele BA-bransjen. Når aktørene i bransjen vet at det er store muligheter for å møte tilsyn fra kommunen, vil dette bidra til at bransjeaktørenes ansvar skjerpes. Dermed øker sannsynligheten for at byggverket blir i samsvar med regelverket.
For det fjerde vil tilsyn kunne avdekke feil tidlig i byggeprosessen. Dette vil være ressursbesparende både for prosjektdeltakerne og for kommunen som slipper å følge opp regelbrudd i ettertid.
Endelig vil tilsynet av de ovennevnte grunner også redusere de samfunnsmessige kostnadene som følge av mindre byggefeil.
De færreste prosjekter har uavhengig kontroll. I næringslivet opereres det vanligvis med fast pris på bygningskontroll. Det sier seg da selv av jo slettere kontrollen er – desto mer tjener det kontrollerende foretaket. Ved uavhengig kontroll velger foretaket selv hvem som skal kontrollere. De kjøper med andre ord kontrollen av hverandre. Det kan også være lite ønskelig å la konkurrerende foretak få innsyn i foretakssystemet.
Når du kjører bil vil du som regel kontrollere at du ikke kjører over fartsgrensen – hvis du ikke da har dårlig tid – da tar du kanskje sjanser – spesielt hvis du vet at det ikke er kontroll. Det kan virke preventivt dersom det kan være muligheter for kontroll. Når du bare driver egenkontroll – kan vi ikke kalle det kontroll. Det er først når politimannen eller fotoboksen dukker opp at du har vært utsatt for kontroll. Dette kan overføres til bygningskontroll – at det blir tatt snarveier dersom du er sikker på at det ikke blir oppdaget – er helt sikkert, spesielt når det er penger å tjene.
Det virker merkelig at det skal være så strenge krav i forhold til kontroll av brannsikkerheten – jfr. Brannsyn – men når det gjelder for eksempel inneklima – er det veldig lite kontroll. Det er mye farligere med bygg med dårlig inneklima enn bygg med dårlig brannsikring.
Vi i byggetilsynet vet at jo mer tilsyn vi fører – desto mer etterarbeid blir det med oppfølging. I en presset arbeidssituasjon tørr du rett og slett ikke ta fatt på noe du vet gir merarbeid.
Tidligere – slutten på 70 tallet og begynnelsen på 80 tallet, var det som regel et konkret behov for lokaler eller bolig – når byggeprosjekter ble realisert. I dag blir det bygget ”an mas” uten at det foreligger leietakere – det er spekulanter og eiendomsutviklere som bygge for å tjene penger. Ofte er de ute etter rask fortjeneste.
Anbudsbeskrivelsen er lite spesifisert. Det er opp til entreprenør å detaljere – og da får du inn anbud på bygg som i kvalitet kan variere mellom ”Mercedes” og ”Lada”. Detaljprosjekteringen blir ofte overlatt til entreprenøren, ofte uten at det er søkt om ansvarsrett for oppgaven.
Er kontrollen god nok?
Dersom en skal fortsette med privat bygningskontroll – og i tillegg nesten utelukkende egenkontroll, vil det være en absolutt nødvendighet at byggetilsynet aktiviseres. For å få dette til må tilsynet være skilt fra saksbehandlingen. Det vil alltid være tilsynet som settes til side i konkurranse med saksbehandling. Det må settes krav til bemanning på samme måte som for brannvesenet.
Generelt sett er det en oppfatning at kontrollen i prosjektering og utførelse ikke skjer i tilstrekelig grad, eller på en tilfredsstillende måte. Dagens ordning med privatisert kontroll ble innført for å sikre byggene høyere kvalitet. Nå ti år etter at reformen ble innført, er det ikke noe entydig svar på at dette har gitt bedre bygg. Fokuset har i altfor stor grad vær rettet mot tidsfrister og effektivitet. Kravene til effektivitet har sannsynligvis gått utover kommunenes muligheter for å drive tilsyn.
Tilsyn som metode anses for å være byråkratisk, omfattende og mangelfull. Ved tilsyn trenger foretaket kun å vise til forbedring i sitt system for å få godkjenningen tilbake. Hvordan tilsynet skal gjennomføres har i tiden etter reform vært gjenstand for utvikling, og kommunene har ikke hatt tilstrekkelig kunnskap eller kapasitet til å gjennomføre dette på en systematisk måte. Resultatet er at bygg verken kontrolleres av foretakene eller kommunen. Det er riktignok flere større kommuner og kommuner som har samlet seg om tilsynssamarbeid som kan høste andre erfaringer etter hvert. Men i det store og det hele er det mangelfull kontroll. Kommunens oppgave blir for utydelig og tilsynsmodellen virker demoraliserende slik den fungerer nå.
Trusselen om at foretak kan miste sin ansvarsrett må gjøres mer reell. Det kan ikke være så enkelt at foretak kun skal vise dokumentasjon om systemforbedring som grunnlag for å få retten tilbake.
Det bør innføres krav om obligatorisk kontroll i de ulike fasene av prosjekteringen og utførelsen.
Før 1985 hadde kommunen plikt til å føre bygningskontroll. Så ble det endret til ”rett til å føre kontroll”. For så i 1997 å bli ”forbudt”. Det var nesten slik det føltes. Saksbehandleren skulle ikke studere tegninger i forhold til tekniske bestemmelser, og en skulle ikke ut på byggeplassen. Den som var så uheldig å oppdage avvik fra TEK – måtte være forsiktig hvordan de ordla seg. Ingen måtte tro at dette var å betrakte som kontroll.
Det tok noen år før ingeniørene i kommunen ble avvendt med å tenke på de tekniske kravene – selv om de stadig fra sentrale myndigheter – og da spesielt fra BE – fikk beskjed om at de ikke skulle vurdere tekniske løsninger.
Jeg mener dette var en alvorlig tabbe. Det er noe som heter ”Det er forskjell på å barbere seg og skjære hode av seg”. Selv om ikke kommunal bygningskontroll var perfekt, burde en i stedet satt krav om skjerpet kommunal kontroll – og gjerne døpt det om til tilsyn – på samme måte som arbeidstilsynet. Den kontrollen som kommunene hadde – ble raskt rasert. Fagkompetansen forsvant. Nå skulle det drives revisjon – et fremmed og ukjent begrep. Veldig ressurskrevende og det var ofte vanskelig å se at det hadde noen effekt. Når vi nå har fått gjeninnført inspeksjonstilsyn (som på mange måter minner om gammeldags bygningskontroll) er kompetansen i kommunen borte.
Det vil ta lang tid å omstille seg den andre veien. Det er en absolutt forutsetning at saksbehandler og byggetilsyn kjenner kravene og vet hvor det bør settes inn ekstra kontroll. Dette går også på saksbehandlers trygghet – det er enklere å kommunisere når de er på samme kompetansenivå.
Tilsynet har flere formål
For det første skal tisynet avdekke om aktørene i byggesaken gjennomfører sine oppgaver i henhold til ansvarsretten slik at tiltaket blir i samsvar med bestemmelsene gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven og tillatelsen.
For det andre vil tilsyn virke forebyggende. Når tilsynet avdekker sviktende rutiner hos foretaket og disse forbedres, vil det bidra til at foretakene skjerper og redusere mulighetene for at feil oppstår i fremtidige byggeprosjekter. Foretaket vil i større grad et ha fokus på sitt styringsystem fordi de vil oppleve det som et nyttig hjelpemiddel til å redusere antall byggfeil, noe som vil være både kostnads- og tidsbesparende.
For det tredje vil kommunens tilsynsvirksomhet ha en generelt oppdragende innvirkning på hele BA-bransjen. Når aktørene i bransjen vet at det er store muligheter for å møte tilsyn fra kommunen, vil dette bidra til at bransjeaktørenes ansvar skjerpes. Dermed øker sannsynligheten for at byggverket blir i samsvar med regelverket.
For det fjerde vil tilsyn kunne avdekke feil tidlig i byggeprosessen. Dette vil være ressursbesparende både for prosjektdeltakerne og for kommunen som slipper å følge opp regelbrudd i ettertid.
Endelig vil tilsynet av de ovennevnte grunner også redusere de samfunnsmessige kostnadene som følge av mindre byggefeil.
Kommunalteknikk nr. 6/7-2007
