Arkitekturopprøret og norske byggeregler

Eskild Narum Bakken
Universitetslektor
NTNU

Arkitekturopprøret har i 2021 blitt en folkebevegelse som skaper samfunnsdebatt. «Opprøret» har vokst jevnt i sosiale media i de nordiske land en håndfull år, men med bildevennlig instagramside på nyåret eksploderte fenomenet. Men hva er opprørerne egentlig imot, hva ønsker de som erstatning, og hvem har ansvaret for at det bygde miljø blir som det blir? Er regelverket for dårlig, eller blir det ikke brukt? Oppfatningene spriker, og både profesjonsautoritet og begrepshegemoni er i bevegelse.

Èn ting er sikkert, det dreier seg om estetikk. Arkitekturopprøret er en uensartet bevegelse med sprikende fokus, men fellesnevneren er at deltagerne er misfornøyde med hvordan det bygde miljø er utformet og organisert. Høyt på ønskelisten står skjønnhet, harmoni, variasjon, småskala, ornamentikk og brukermedvirkning, det siste med en oppfatning om at demokratiet fungerer utilstrekkelig i plan- og byggesaker, og at lokal byggeskikk er et poeng i seg selv.

Opprøret er først og fremst rettet mot funksjonalismens dominans. Monoton «kassearkitektur» preget av minimalisme og nakne overflater blir satt opp mot tradisjonelle stilretninger, og kan skape et inntrykk av at opprørerne vil tilbake til fortiden. Dette er nok en forenklet oppfatning som «opprørerne» vanligvis benekter. Tradisjonelle løsninger blir ofte betraktet som tidløse, mens funksjonalisme blir framstilt som tidsbundet og elitistisk, stikk imot hva tilhengere av funksjonalismen ofte hevder. Budskapet kompliseres av aktørenes ulike bakgrunn og kompetansenivå, argumentene passerer ofte forbi hverandre. Debatten kjennetegnes av mangel på estetikkrelevante begreper, temaet er ikke et vanlig skolefag som alle kjenner, og er vanskelig å håndtere også for profesjonelle aktører i plan- og byggesaker. Mangelen på felles terminologi og faglig plattform skaper reelle utfordringer i den praktiske anvendelsen av byggereglene. 

Historien kan belyse debatten, uenighet om arkitektur er ikke noe nytt. Ulike land og regioner har alltid hatt sine særpreg, men for 100 år siden lanserte modernismen nye og globale ambisjoner, karakterisert som «the international style». Den industrielle revolusjon hadde skapt forurensede storbyer og slum, og funksjonalismens reformorientering var særlig rettet mot praktiske hensyn og sosial boligbygging; husrom med sanitæranlegg, ren luft og sollys til alle! Men med ensidig nytteorientering ble estetikk og ornamentikk overflødig, man fokuserte på det funksjonelle, derav navnet funksjonalisme. De gamle stilartene ble betraktet som en del av problemet, og barnet ble kastet ut med badevannet. Resultatet ble et minimalistisk formspråk tilpasset industriell masseproduksjon, stilartenes tvangstrøye ble ikke fjernet, men man skapte en ny stil: Funkis.

• Mer info om konferansen finner du her!

Funksjonalismen ble videreført i etterkrigstidens gjenoppbygging. Byplanene ble funksjonsdelt med boligblokker i periferien, mens Europas tradisjonelle bysentra ble revet og erstattet med handel- og kontorbygg i «samvirkelagsarkitektur». Da våknet et felles europeisk opprør i form av Arkitekturvernåret 1975, som en parallell til EU-kampen. Norge profilerte seg sterkt med satsing på tre tradisjonspregede områder; Røros, gamle Stavanger og fiskeværet Nusfjord i Lofoten. Den tradisjonelle arkitekturen ble symboler på identitet, både regionalt og nasjonalt, slik den også hadde vært på 1800-tallet. Dette igangsatte den største estetikksatsingen i norgeshistorien, som kulminerte med reform av plan- og bygningsloven midt på 1990-tallet, der estetikkbestemmelsene ble betydelig utvidet i både plan- og bygningsdelen. I denne perioden var det ikke behov for noe arkitekturopprør. Men ved årtusenskiftet slo den funksjonsorienterte trenden tilbake med fokus på sosiale hensyn og bærekraft, vi har nå hatt 20 år med nyfunksjonalisme i gråtoner, lenge påpekt av forskere. 2008-loven fjernet den kommunale hjemmelen til å utforme juridisk bindende estetiske retningslinjer, og den eksplisitte hjemmelen til å forlange «skjemmende farger» endret ble tatt ut av skjønnhetsparagrafen. Når arkitekturopprøret i dag vil ha fargerikdom, detaljer og skjønnhet presenteres dette som uttrykk for menneskelige behov, ikke som smakspreferanser. Man mener kort sagt at funksjonalismen mangler noe grunnleggende menneskelig.

Parallelt har det de siste tiårene foregått en uniformering av fysisk planlegging og bygningsutforming gjennom internasjonale direktiver og standarder rettet mot allmenne funksjonelle goder, men i liten grad mot estetiske hensyn.

Arkitekturopprørets siste mottiltak er et nytt begrep; «estetisk bærekraft». Vi ser konturene av en polarisering med modernisme og tradisjonalisme som uttrykk for to motstående politiske posisjoner; funksjonelle og overnasjonalt regulerte hensyn versus estetikk som uttrykk for menneskelige behov og nasjonal/ regional/ lokal identitet. Dette perspektivet er forenklet og viser èn side av saken, men det er et kjernespørsmål som illustrerer hvorfor «arkitekturopprøret» markerer seg akkurat nå. Dagens samfunnsutvikling har tilsynelatende en slagside. Regulering av fysisk planlegging og byggevirksomhet gjennom plan- og byggesaker kan derved ha vidtrekkende konsekvenser.