Hvem bestemmer hvem som må dokumentere bygg i strandsonen?

Tekst: Kirsti Kierulf, adm.dir., Norsk Kommunalteknisk Forening

Den reviderte Plan- og byggesaks forskriften og NOU: 2022-3 På Tryggere Grunn utfordrer oss i vår samhandling med alle rundt byggesak og ulovlighetsoppfølging.

Det er mange stemmer som mener mye, og det vokser frem et bilde av at strandsonen bare er for rikinger. Vi i NKF vet at bildet er vesentlig mer nyansert enn som så. Strandsonen er bebygget av folk flest, de fleste av dem er som deg og meg. Noen er driftige og har startet, eller vil starte, arbeidsplasser, andre skal arve enten som venner eller fiender og tredje ønsker å kjøpe noe fra noen andre. I det siste tilfelle dukker nå spørsmålet opp, er det lovlig oppført det som er på denne eiendommen som ligger med vannet under 100 meter fra døren?

Det er enkelt å stille spørsmålet, det er vanskelig å få svaret. Jeg har tre spørsmål en bør tenke på, og gir ikke noe svar, da debatten vil vedvare lenge. 

Vi vet at realiteten er at vi ikke har arkivert eller arkiverer alt vi skulle. I mange møter med ansatte i kommunene, har jeg gjennom alle år fått bekreftet at inngående post arkiveres i mail-bokser og lokale systemer, ikke minst innen byggesak. Dette er en praksis, som det nå ryddes opp i, men har vi en rett til å overføre at vi ikke gjorde jobben vår til innbygger? 

I arkivforskriften er det en tydelig bestemmelse: §9 sier vi skal ha journal fra saken er opprettet til den er lukket og §10 sier det skal være mulig å identifisere hvert dokument. Det er lov å gjøre feil, det er lov å prioritere svar i saksbehandlingen fremfor opprydding i gamle synder, men er det riktig av oss å overføre ansvaret til innbygger fordi vi har rot i eget hus?

• Jornalføringsplikten 

Det skjedde mye utbygging i Norge fra tidlig 60-tall og godt ut på midten av 80-tallet. Mange kommuner tok seg ikke tid til å byggesaksbehandle hver enkelt søknad, men henviste til etablert praksis.

Dette er så vidt vi vet i NKF ingen oversikt over omfanget av "godkjente utbygginger" basert på praksis drevet frem av et ønske om utviklingen i kommunen. Når praksisen ikke er dokumentert gjennom våre arkiver, men eiedomsbesitter kommmer med dokumentasjon på at dette ble godkjent hvilken rett har vi da til å underkjenne at oppføring var lovlig på det tidspunktet det ble gjort? Har statsforvalteren en slik rett? Når er det lov å bruke godt skjønn og tillate restaurering av gamle brygger og båthus som står og råtner på rot fordi vi ber om dokumentasjon og sier nei når denne ikke finnes? Og når sakene våre kommer i media, med eksempler på godkjennelse av restaurering av gamle brygger som blir stoppet opp og står og forfaller i nærmere 10 år, hva skjer da med innbyggerens tillit til at vi forvalter for de samfunnets verdier? 

I praksis er det kommunene som får skylden i media, når godkjennelser blir forsinket eller aldri gjennomført, men det er ikke oss men statsforvalteren som må bære stor del av ansvaret. Vi kan nok oppleve at media slurver i sin gjengivelse til innbyggerne våre, og vi påpeker dette i liten grad.

I NKF har vi nå begynt å snakke om en systemsvikt og behov for redesign av en ny forvaltningsmodel. Dette for å oprettholde tilliten til demokratiet, men også for å rekke unna oppgavene og kunne ta imot fler, ikke minst innen miljø og bærekraft. Men, får vi til det hvis vi ikke får med oss media på laget?  Vi tror ikke det og oppfordrer alle til å snakke med lokalavtasen om bakgrunnen for at saker tar så lang tid, og bruke media som en samspillspartner for å starte samtalen om hvordan vi kan gjøre dette sammen og ikke opp og ned i et hirerarki designet for over 250 år siden.