Tidsskriftet Kommunalteknikk
Legionellakontroll ute i kommunene
Forebyggende arbeid mot Legionella kan for mange kommuner anses som et svært omfattende arbeid, med usikkerhet om hva som er tilstrekkelige tiltak og med varierende informasjon fra ulike aktører/rådgivere. Det er først viktig å understreke at det ikke finnes en fasit på hvilke tiltak som skal utføres på hvilke bygg, da alle systemer er ulike. Men det finnes legionellareduserende rutiner/tiltak man vet har effekt, uavhengig av type system. For eksempel er høy nok varmtvannstemperatur og god vanngjennomstrømning avgjørende faktorer for om Legionella vil etablere seg i et vannsystem eller ikke (1).
En utfordring med dagens legionellaforebygging i ulike kommuner, kan være stort press fra aktører som vil selge sin løsning. Metodene som tilbys har forskjellig virkemåte og dokumentasjonen på effekt er svært varierende. Dette kan resultere i dyre innkjøp og høye årlige driftskostna-der på anlegg som ikke har et behov for denne typen legionellasikring. For å unngå dette mener Folkehelseinstituttet (FHI) at en god risikovurdering er viktig for at rutiner og forebyggende arbeid skal kunne tilpasses det aktuelle interne ledningssystemet. - Ferdige maler som kun fylles ut med navn og noen kommentarer.
- Man får en risikovurdering sammen med installasjonen av et behandlingsanlegg, uten medvirkning fra byggets eier.
Disse to eksemplene kan føre til at risikovurderingen «puttes i en skuff» og ikke brukes aktivt i etablering av de forebyggende rutinene, tilpasset det aktuelle systemet. Hva en risikovurdering bør inneholde, er det gitt råd om i Vannrapport 123 som nå er blitt en nettveileder på FHI sin nettside. En risikovurdering skal besvare følgende spørsmål: Hva er sannsynligheten/risikoen for oppvekst av Legionella? Vil anlegget kunne spre aerosoler som kan inneholde legionellabakterier?
I noen tilfeller vil det i en risikovurde-ring bli avdekket behov for utbedring av det tekniske anlegget slik at man oppnår riktig vanntemperatur på ledningsnettet. Videre kan det bli påpekt behov for tiltak, som for eksempel: fjerning av blindrør, termisk spyling og eventuelle ombygginger. Ut fra dette utarbeides anbefalinger om forebyggende tiltak. Klarer man å utarbeide en god rapport, vil denne kunne vise at noen system med få risikofaktorer kun har behov for enkle forebyggende rutiner og tiltak (for eksempel kon-torbygg med få enkle dusjer), mens andre bygg med mange risikofaktorer krever mer omfattende forebyggende arbeid. Det er på sistnevnte systemer at eventuelt en form for kontinuerlig behandling er aktuelt. De som utarbeider risikovurderingen kan komme med forslag til tiltak som de selv tilbyr. Kommunen er imidlertid ikke bundet til det firmaet som utarbeidet rapporten, når man skal bestille og gjennomføre tiltak. Derfor anbefales det at man innhenter tilbud fra flere leverandører.
Videre er det også behov for erfaringsbasert kunnskap om hvilke metoder som fungerer, og om det er forhold som gjør at noen systemer fungerer bedre enn andre. Mange leverandører har dokumentasjon på effekt av sitt anlegg, men ofte er dokumentasjonen fra tester gjort under optimale forhold, noe man aldri har i et internt rørsystem på et bygg. Derfor er man avhengig av at det deles erfaring for å kunne si noe om hva som fungerer ute på ulike anlegg. I dette nummeret av kommunalteknikk deler Stavanger kommune sine erfaringer rundt bruken av ulike metoder for bekjempelse av Legionella, og effekten av disse. Undervisningsbygg i Oslo kommune er i gang med et stort prøvetakingsprosjekt av samtlige bygg med dusjer, for å se på forekomst av Legionella samt se på erfaringer fra bygg som har installert ulike vannbehandlingsmetoder. Dette er svært nyttig informasjon og erfaring som kan gi en pekepinn om hvilke system som fungerer og hvilke som ikke fungerer. Folkehelseinstituttet gjennomfører også i disse dager en undersøkelse av legionellaforebyggende tiltak og deres effekter i sykehusene og i kommunenes sykehjem. Jo mer slik erfaringsbasert kunnskap som publiseres, jo mer kan man si noe generelt om effekten av ulike behandlingsmetoder i praktisk bruk.
Avslutningsvis vil vi poengtere viktigheten av prøvetaking med hensyn på Legionella. Dette er dokumentasjo-nen som både kan si noe om tilstedeværelse av Legionella i systemet og bekrefte om dagens driftsrutiner fungerer eller ikke. Mange vegrer seg for å ta prøver både fordi dette er en utgift i seg selv, samt at dersom Legionella påvises, kan det resultere i store kostnader for å utbedre det interne rørsystemet. Her er det viktig å poengtere at et positivt legionellasvar må ses i sammenheng med flere faktorer. En legionellaprøve er kun et øyeblikksbilde, og gir ikke tilstrek-kelig kunnskap om smitterisikoen uten å se resultater av flere prøver, og helst over tid, i sammenheng med anleggets risikomomenter som helhet. FHI anbefaler en tiltaksplan som gjenspeiler risikovurderingen, og som ofte ved enkle grep kan kontrollere legionellaveksten uten bruk av store ressurser. Prøver kan som nevnt også vise at dagens tiltak er tilstrekkelige basert på risikovurderingen som er gjort. God dokumentasjon er viktig. Har man rutiner for forebyggende arbeid, men ikke tar prøver, kan man ikke si noe konkret om effekten av dagens rutiner. Forebyggende arbeid mot Legionella skal gjøres på alle system som utgjør en fare for å kunne spre aerosoler. Graden av tiltak og rutiner som skal utføres på hvert system må tilpasses systemet, blant annet hvilken risikokategori bygningen faller inn under, og er ikke nødvendigvis veldig ressurskrevende eller kostbart for enkle systemer. For mere komplekse systemer der mange mennesker med nedsatt immunforsvar kan bli utsatt for legionellasmitte, kan det imidlertid bli nødvendig med kontinuerlig biociddosering for å holde legionellaveksten under kontroll.
