Ansatte i Etat for bygg og eiendom samlet i Lykkebergparken i Fredrikstad kommune. Foto: Fredrikstad kommune

Ansatte i Etat for bygg og eiendom samlet i Lykkebergparken i Fredrikstad kommune. Foto: Fredrikstad kommune

Tidsskriftet Kommunalteknikk

Refleksjoner etter ett år med koronatiltak

Som etatsleder for en stor og mangfoldig etat, Etat for bygg og eiendom i Fredrikstad kommune, har mine ansatte og jeg, i likhet med mange andre, fått kjenne godt på koronaen i vårt daglige virke siden 12. mars i fjor. Og vi er ikke ute av krisen riktig ennå …


Voica D. Imrik
Etatssjef bygg og eiendom
Fredrikstad kommune


Etaten har ca. 300 ansatte fra 32 nasjonaliteter, der de aller fleste er renholdere og byggdriftere, i tillegg til prosjektledere, bygg- og eiendomsforvaltere og administrativt personell. Fredrikstad kommune utfører alt av renhold i kommunale bygg, både eide og innleide, i egen regi. Da Norge stengte ned 12. mars 2020, ble de av oss som til daglig jobber på kontor, altså et mindretall, sendt hjem for å jobbe fra hjemmekontor.

Flertallet av våre ansatte i etaten måtte imidlertid fortsette å utføre sine arbeidsoppgaver ute på de ulike lokasjonene og virksomhetene i kommunen. Godt og grundig smitterenhold fikk raskt et særlig fokus og stor betydning ved lokasjoner med sårbare brukergrupper. Våre ansatte i Renhold ble anerkjent og sett på en annen måte enn før pandemien. Det ble utført smitterenhold og generelt økt frekvens og intensitet på renholdet, der hvor det kommunale tjenestetilbudet fortsatt var åpent, det vil si i alle helse- og omsorgsbygg og utvalgte administrasjonsbygg. Det ble opprettet turnusordninger, og renholderne våre var i sving både sent og tidlig. Byggdrifterne våre måtte også fortsette å jobbe «der ute», og rask etablering av rutiner for godt smittevern ble avgjørende.

Vi andre jobbet hjemmefra og gjorde dette sammenhengende frem til midten av juni. Så åpnet vi noe opp for å jobbe på vårt kontor gjennom sommeren og tidlig høst, for deretter å stenge mer ned igjen etter hvert som høsten skred frem – og med den stadig økende smitte.

Som leder har jeg gjort meg flere refleksjoner om hvordan stor grad av uforutsigbarhet påvirker en arbeidsplass. La meg starte med det som har bekymret meg mest: Hvordan opplevelsen av fellesskap utfordres når alle sitter på sitt eget hjemmekontor. Fellesskapsfølelsen på en arbeidsplass, altså forståelsen av «vi er et team» som er gjensidig avhengige av hverandre, opptar meg som leder. Jeg tør imidlertid påstå at det har gått mye bedre enn forventet, da vi allerede hadde et godt arbeidsmiljø og sterkt fellesskap hos oss før pandemien traff landet. Dette nøt vi godt av når vi måtte jobbe hver for oss. Vi forsøkte å «bygge bro» over den fysiske avstanden ved å kalle inn til hyppige digitale møter, både formelle med agenda og mer uformelle digitale kaffe-treff. Dette ble imidlertid krevende etter hvert som tiden gikk, fordi vi ble sittende stille foran skjermene våre i endeløse møter der det ene sluttet idet det neste skulle starte.

Dette med gode rutiner for digitale møter opptar meg spesielt, og refleksjoner rundt tidsbruk, pauser, opplegg med å ha på kamera og innhold i møtene, vil bli tatt med videre også etter at pandemien er over.

Så var det dette med fart og retning for organisasjonen jeg leder. Organisasjonen bør jo finpusse målene sine, forsterke forståelsen av oppdraget man forventes å levere til innbyggerne i kommunen og styrke samholdet og identiteten som ansatt i Etat for bygg og eiendom i Fredrikstad kommune. Dilemmaet var: hvordan få til dette når vi ikke lenger kunne samles fysisk. I november 2019 gjennomførte vi en HMS-dag med alle etatens vel 300 ansatte, Bygg- og eiendomsdagen 2019, der vi gikk gjennom målene for organisasjonen vår og satte ekstra fokus på organisasjonskultur og kundebehandling. Vi opplevde at vi gjennom dagen fikk forsterket følelsen av fellesskap og samhold – dette felles «vi» – og vi sørget også for å peke ut en tydelig retning for etaten vår.

Vi skulle så gjerne arrangert en tilsvarende dag i 2020 også, men det var selvsagt ikke mulig. Det samme gjaldt andre samlinger med et visst antall mennesker, til det var risikoen for stor. Å være leder i en situasjon der du ikke kan samle din fremste ressurs, dine ansatte, er tungt.

Fredrikstad renhold 2021.jpg
Voica sammen med renholdere på digitalt allmøte i april 2020. Foto: Fredrikstad kommune

Til tross for dette, har vi klart oss veldig bra!

Våre ansatte og deres ledere har utvist en ekstrem grad av fleksibilitet. Vi har snudd oss rundt og brettet opp ermene i snart ett år. Smilene sitter fortsatt løst, latteren kan fortsatt høres der vi samles, enten det er fysisk eller digitalt, og det produseres gode tjenester i like stor grad som før. Vi er mektig stolte av renholderne våre, av byggdrifterne våre som rigger koronatest- og vaksinasjonssentre i rekordfart, av prosjektlederne våre som styrer sine vedlikeholdsprosjekter med stram hånd enten det er fra hjemmekontor eller på arbeidsplassen, og av lederne i etatens ledergruppe som holder motet oppe, er kreative og fulle av pågangsmot. Sist, men ikke minst, er vi svært takknemlige for at vi har trygge og meningsfylte jobber. Det er ingen selvfølge i dag.

Oppsummert har pandemien gjort oss klokere, mer takknemlige for normaliteten i hverdagen slik den var før pandemien, mer fleksible og ikke minst mer digitale. Vi har også sett at vi ikke er avhengige av vårt faste (celle-)kontor for å utføre oppgavene våre. Dette gir et nytt perspektiv på arealbruk og arealeffektivitet. Men vi har også kjent på ensomheten, bekymringene for en ustabil og truende smittesituasjon, og savnet håndtrykkene, klemmene og klappene på skulderen.

Vi gleder oss, som alle andre, til å kunne ta hverdagen tilbake og være sammen igjen – på ordentlig