Nordhordland og Gulen interkommunale byggetilsyn
Erfaringer fra tilsyn i Nordhordland
Nordhordland og Gulen interkommunale tilsyn (NGIT), har nå ni samarbeidskommuner; Austrheim, Fedje, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy og Radøy. Tilsynet møter ulike kulturer i kommunene.
 |
| Skal det kunne kreves at godkjente foretak må levere inn en årlig rapport med en uavhengig revisjon av sine systemer |
Av Tor Hegle, Fagleiar byggesak, Lindås kommune.
Tilsynets verktøy
Et effektivt og kvalitativt tilsyn trenger et godt verktøy. Når det kreves at foretakene skal ha system, må tilsynet selv ha et system. Tilsyn skal avdekke eventuelle brudd på plan- og bygningloven (PBL). (Tilsynsveilederer H1/2004 pkt.6.2 + 10.5). Målestokken på om det er lovbrudd eller ikke finnes i GOF§6, 7 og 8 (krav til ansvarshavende). Intervjuet må derfor være relatert til lovhjemlene GOF§6, 7 og 8. Svarene på intervjuspørsmålene må veies i forhold til dette. Tilsynsrapporten viser resultatet fra tilsynet og må inneholde disse kvaliteter.
Tilsynstyper og kunnskap om kvalitetssystem
Tilsynet møter ofte en erfaring som gjentar seg: De fleste har kjøpt et system og kan erklære at de har system når de signerer for egenerklæring i en ansvarsrettsøknad. Men det å innarbeide et system i bedriften er noe helt annet. De har ikke kjøpt bistand til dette. Foretakene har liten innsikt i hvordan et system er bygget opp, hvorfor det er bygget opp slik, hvordan det vedlikeholdes og hvordan de enkelte elementene i systemet fungerer i forhold til hverandre. Men foretakene påstår at de har et system, og det har de jo – på et vis.
Det er hevdet at kommunene ikke skal føre tilsyn med et foretaks system.
En av hensiktene med tilsyn er å se til at kontroll blir ført. I henhold til forskriften skal kontrollen fungere i samsvar med et system. En annen hensikt med tilsyn er å se om systemet fungerer i en bedrift.
Det er vanskelig å la være å ha tilsyn med systemet under et tilsyn. Forbedring i et foretak er avhengig av en referanse, noe å måle seg etter. Styringssystemet er en av disse referansene.
Tilsynspersonell bør derfor ha grunnleggende kunnskaper om hvordan et system er bygget opp, hvordan det vedlikeholdes og hvordan de enkelte elementene i systemet fungerer i forhold til hverandre.
Det kan hende at en del kommuner ikke føler seg familiær med dette, og kanskje av disse årsaker kvier seg for å gå i gang med tilsyn.
Foretakenes ansvarsområder
De fleste kommuner sliter med mangelfulle søknader og bruker mye tid til å få inn manglende dokumenter Det oppfattes av begge parter som misbruk av ressurser.
NGIT har i første omgang valgt å bruke tilsyn som verktøy for å skjerpe SØK sitt ansvar. Når det føres tilsyn med ansvarlig søker, kan det være vanskelig å vurdere hva som er ansvarlig søkers ansvarsområde. Denne rollen synes uklart beskrevet og uklart hjemlet. SØK er ofte også selv usikker på hva SØK-rollen innebærer.
Det er to grensesnitt som kan være vanskelig å avdekke i forbindelse med tilsyn:
1. I hvilken grad hele tiltaket er dekket med hensyn til ansvar. Etter at de gamle godkjenningskodene[AØ3] ble fjernet, kan det være vanskelig å beskrive dette. Slik skjema for ansvarsrettsøknad er utformet, er det ikke lagt til rette for oversikt.
2. Grense mellom flere PRO/KPR eller UTF/KUT - grense mellom for eksempel fagene tømrer/blikkenslager/rørlegger/betong/grunn. Ofte er det ikke beskrevet i sjekklistene hvordan ”stafettpinen” overleveres mellom fagene.
 |
| Tilsynet må ha kompetanse til å kunne veilede foretak om hensikten med systemet og om bruken av systemelementene i foretaket. |
Samspill med Statens bygningstekniske etat (BE) og kommuner
Tilsynsveilederen H1/2004 pkt.10.7, sier lite om hva kommunene kan forvente av samarbeid med BE.
Jeg synes BE nå er blitt bedre. Etter at vi har hatt tilsyn med et sentralt godkjent foretak, der kopi av tilsynsrapporten er sendt til BE, får vi ganske fort kopi av brev der vi ser at BE følger opp foretaket.
Skal tilsyn bli mer effektivt, er det viktig å bedre samspillet mellom BE og kommunene når det gjelder tilsyn og tilsynsrapporter.
Det er kanskje enda viktigere med samspill mellom kommuner med felles kommunegrenser, slik at en kan vite om nabokommunen har hatt tilsyn med et foretak og at en får vite hva resultatet eventuelt ble. Det kan bidra til en mer effektiv lokal tilsynsordning. Foreløpig finnes ingen felles arena for utveksling av tilsynsrapporter.
Samspill med foretak
Den som driver med ”røkt” (f.eks. folketannrøkt) vil ofte mene at det er god ”røkt” å drive med veiledning. De fleste foretakene er små. De er ikke uvillige til å ha kvalitetssystemer, men de vil ikke levere mer enn det de mener er helt nødvendig. Og de er opptatt av å måle seg i forhold til noe. Foretakene avholder seg fra å måle seg i forhold til hverandre, sannsynligvis ut fra konkurranseforhold, og det er vanskelig å finne arena/forum for slik måling eller sammenligning. Foretakene oppfatter ikke forskriften og forskriftsveiledningen som noe ”måleverktøy” i sin kvalitetssikring for å måle om systemet er bra eller ikke.
Når foretakene møter ”profesjonelt” tilsynspersonell, er de takknemlige for veiledning. Selv om intervjurollen er ganske klart beskrevet kan kommunen under tilsyn raskt bli tilbudt en rolle som rådgiver for foretaket. Dette kan forebygges ved å gi foretak noe å måle seg mot – for eksempel et veiledningsmateriell med eksempler på sjekklister/rutiner beregnet på små foretak.
Det ser ut til at det å innarbeide et system, er noe som har lavest prioritet hos foretaket.
Til sist
Det er nå gått 11 år siden loven ble endret. Det er fra flere hold hevdet at intensjonen med loven ikke har fungert. Samtidig har det vært vanskelig å definere tydelige målestokker der vi kan måle om vi virkelig får bedre bygg enn før.
Temaveiledning H1/2004 punkt fire sier noe om ressurser. Departementet har i vanlig departemental ånd delt ut plikter til kommunene, men overlatt til kommunene å finne midlene. Flere kommuer sliter med ressurser, og at det er noen steder lokalpolitikk å ikke ha høye gebyrer.
Selv om kommuner nå etter hvert går sammen om å etablere egne tilsynskontorer, vil nok de fleste småkommuner måtte prioritere byggesaker fremfor tilsyn når byggesakspresset blir for stort.
BE opplyser at nå driver antall flere kommuner med tilsyn enn tidligere. Det sies ingenting om antall tilsyn med antall foretak er øket og at økninen har sammenheng med eventuell økning i antall foretak.
Dersom vi ser på økningen i byggesaksvolumet de siste fem år – så tror jeg ingen er uenig i at byggesaksvolumet har vært formidabelt større enn økningen i tilsynsvolumet. Tilsynet er blitt fraløpt flere runder.
Skal vi få bygg med sikkerhet, trygghet og kvalitet – må vi forvente at foretak leverer dette i henhold til lover og forskrifter, Men, kommunen må også ha evne til å kontrollere at dette blir levert. Det er de som setter i gang tiltaket som er nærmest til å yte midler til slik kontroll.
Har kommunen evne til dette, eller må vi finne oss i å vurdere et nasjonalt tilsyn som driftes av staten?
Tilsynsveilederen H1/2004 pkt.10.7, sier lite om hva kommunene kan forvente av samarbeid med BE.
Jeg synes BE nå er blitt bedre. Etter at vi har hatt tilsyn med et sentralt godkjent foretak, der kopi av tilsynsrapporten er sendt til BE, får vi ganske fort kopi av brev der vi ser at BE følger opp foretaket.
Skal tilsyn bli mer effektivt, er det viktig å bedre samspillet mellom BE og kommunene når det gjelder tilsyn og tilsynsrapporter.
Det er kanskje enda viktigere med samspill mellom kommuner med felles kommunegrenser, slik at en kan vite om nabokommunen har hatt tilsyn med et foretak og at en får vite hva resultatet eventuelt ble. Det kan bidra til en mer effektiv lokal tilsynsordning. Foreløpig finnes ingen felles arena for utveksling av tilsynsrapporter.
Samspill med foretak
Den som driver med ”røkt” (f.eks. folketannrøkt) vil ofte mene at det er god ”røkt” å drive med veiledning. De fleste foretakene er små. De er ikke uvillige til å ha kvalitetssystemer, men de vil ikke levere mer enn det de mener er helt nødvendig. Og de er opptatt av å måle seg i forhold til noe. Foretakene avholder seg fra å måle seg i forhold til hverandre, sannsynligvis ut fra konkurranseforhold, og det er vanskelig å finne arena/forum for slik måling eller sammenligning. Foretakene oppfatter ikke forskriften og forskriftsveiledningen som noe ”måleverktøy” i sin kvalitetssikring for å måle om systemet er bra eller ikke.
Når foretakene møter ”profesjonelt” tilsynspersonell, er de takknemlige for veiledning. Selv om intervjurollen er ganske klart beskrevet kan kommunen under tilsyn raskt bli tilbudt en rolle som rådgiver for foretaket. Dette kan forebygges ved å gi foretak noe å måle seg mot – for eksempel et veiledningsmateriell med eksempler på sjekklister/rutiner beregnet på små foretak.
Det ser ut til at det å innarbeide et system, er noe som har lavest prioritet hos foretaket.
Til sist
Det er nå gått 11 år siden loven ble endret. Det er fra flere hold hevdet at intensjonen med loven ikke har fungert. Samtidig har det vært vanskelig å definere tydelige målestokker der vi kan måle om vi virkelig får bedre bygg enn før.
Temaveiledning H1/2004 punkt fire sier noe om ressurser. Departementet har i vanlig departemental ånd delt ut plikter til kommunene, men overlatt til kommunene å finne midlene. Flere kommuer sliter med ressurser, og at det er noen steder lokalpolitikk å ikke ha høye gebyrer.
Selv om kommuner nå etter hvert går sammen om å etablere egne tilsynskontorer, vil nok de fleste småkommuner måtte prioritere byggesaker fremfor tilsyn når byggesakspresset blir for stort.
BE opplyser at nå driver antall flere kommuner med tilsyn enn tidligere. Det sies ingenting om antall tilsyn med antall foretak er øket og at økninen har sammenheng med eventuell økning i antall foretak.
Dersom vi ser på økningen i byggesaksvolumet de siste fem år – så tror jeg ingen er uenig i at byggesaksvolumet har vært formidabelt større enn økningen i tilsynsvolumet. Tilsynet er blitt fraløpt flere runder.
Skal vi få bygg med sikkerhet, trygghet og kvalitet – må vi forvente at foretak leverer dette i henhold til lover og forskrifter, Men, kommunen må også ha evne til å kontrollere at dette blir levert. Det er de som setter i gang tiltaket som er nærmest til å yte midler til slik kontroll.
Har kommunen evne til dette, eller må vi finne oss i å vurdere et nasjonalt tilsyn som driftes av staten?
Kommunalteknikk nr. 6/7-2007
