Livet mellom byboligene blir stadig trangere

Trange uterom gir skyggefulle arealer på bakken med dårlige sol- og lysforhold på terrasser, på balkonger og i boliger. (Illustrasjonsfoto).

Av Ståle Undheim, fagleder i arealplanavdelingen, Sandnes kommune og leder i NKF`s Forum for Fysisk Planlegging.

Det er oppført uvanlig mange byboliger i de norske byene i de siste årene. Dette har sammenheng med flere forhold. Byene vokser som aldri før, det urbane liv er "inn", folk vil bo i sentrum, med kort avstand til både "børs og katedral".

Det er god areal- og transportpolitikk å bygge en tett by i disse klima- og energitider. Når denne politikken faller sammen med Norges økonomiske storhetstid er det lett å forstå at fortetting også er svært gunstig for utbyggerne. Men den senere tids forskning har vist at det store utbyggingspresset og økende tetthet i byggeprosjektene flere steder har redusert kvaliteten på uterommene. I dag bygges sentrumsnære byboliger med langt høyere tetthet, enn for bare kort tid siden.

Dette er et stort paradoks, ettersom samfunnet frem til 1990-tallet brukte store ressurser på å fornye sentrale boligområdene i storbyene, blant annet ved å sanere bygninger hvor det før var for trangbodde. Den norske boligpolitikken har hatt som generelt mål at alle skal kunne bo i en god bolig i et godt bomiljø. Stat, fylke og kommune har tradisjonelt utarbeidet normer med krav om anbefalinger med hjemmel i Plan- og bygningsloven, byggeforskrifter og regelverk fra Husbanken. Disse kravene har vært utformet ut fra tilgjengelig forskning og kunnskap om emnet. I de senere årene har normer og krav til boligkvalitet blitt redusert og omformulert til generelle funksjonskrav. Målet har vært å legge til rette for et velfungerende boligmarked, der tilbud og etterspørsel skulle sikre kvaliteten. Spørsmålet er om dette har fungert?

Forskerne Jon Guttu og Lene Schmidt fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har nylig på oppdrag av Miljøverndepartementet og Husbanken Region vest sjekket kvaliteten på utearealene ved 27 byboligprosjekter i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Resultatet er nedslående. Guttu og Schmidt fant bare tre eksempler som de ville fremheve som gode. Felles for disse prosjektene var høy kvalitet i både materialbruk og utforming av uterommene, i tillegg tilfører de byen kvaliteter. 24 av 27 byboligboligprosjekt som NIBR forskerne Guttu og Schmidt har evaluert, er blitt karakterisert som dårlige, felles for disse prosjektene er tre problem som har gått igjen, disse er:

1)         Tilknytning til byen er dårlig ivaretatt. Byboligene er blitt til bomaskiner som gir lite igjen til byen, fellesskapet i form av butikk, service, kafeer og kulturtilbud. Prosjektene har form av å være "gratispassasjer". Disse prosjektene kommer som enkeltreguleringer og dette stiller store krav til kommunen til å ta vare på helhetlig byutvikling, sikre tilgang til friområder, og sørge for teknisk og sosial infrastruktur. Det finnes eksempler på at kommunene makter å sikre allmennhetens behov, med et er også tilfelle hvor gode intensjoner i offentlige planer blir tilsidesatt i prosessen.

2)         Tetthet og arealknapphet fører til at utearealene underbygges med parkering med de begrensninger dette gir for vegetasjon. Dessuten betyr det trange uterom uten plass til de mest nødvendige funksjoner. Trange uterom gir skyggefulle arealer på bakken med dårlige sol- og lysforhold på terrasser, på balkonger og i boliger. Dette fører også til problemer med innsyn.

3)         Utformingen av uterommene forteller om varierende i kunnskap og bevissthet hos utbygger og prosjekterende. De fleste fellearealene som er plassert over garasjekjellere er nakne og golde med sparsom eller ingen vegetasjon. Spesielt savnes trær. Barnas behov for arealkrevende lek er ikke ivaretatt.

Forskernes konklusjon er at det bygges for mange byboligprosjekter med trange og dårlige uterom. Dette går ut over beboere, og da spesielt barn og eldre som har liten mobilitet. Dårlige prosjekter kan tilbakeføres til prioriteringer og valg gjennom hele byggeprosessen, der alle aktørene har et ansvar. Kommunene har de overordnete ansvaret for å sikre helheten i by- og boligutviklingen.

Alle aktører har et ansvar for å sikre tilstrekkelig store og gode uterom. Utbyggere og de prosjekterende har et særlig ansvar for utformingen og opparbeidingen av uterommene skriver Guttu og Schmidt som avslutter med å si at

- Til tross for at alle de fire kommunene har hatt juridisk bestemmelser med krav til uterom, er kvaliteten i det som bygges for dårlig. Dette er et tankekors. Dersom man ønsker å oppnå politisk formulerte mål om gode boliger og gode bomiljø, bør offentlige myndigheter både på statlig og kommunalt nivå sette i verk tiltak for å sikre gode uterom i den tette byen.

Forskerne Jon Guttu og Lene Schmidt har levert en viktig eksempelsamling med tanke på kvalitet og kvantitet i byboligprosjekter. Gjennomgangen viser svikt i både offentlig forvaltning og private næringsliv, mens beboerne og først og fremst de unge og eldre har blitt taperne av dårlige utbyggingsprosjekter.  Vi får håpe at den tilsynelatende nedgangen i markedet kan nyttes til ettertanke og at utbyggere i fremtiden blir mer opptatt av kvalitet enn kvantitet for uterommene når byboligene føres opp. Men det offentlige har hovedansvaret, neste år blir trolig en ny plan- og bygningslov gjort gjeldende for landet. I denne loven er det tatt grep som skal sikre bedre planprosesser og bedre byggesaksbehandling. På kommunenivå kan vi se til Oslo, der bystyret i slutten av 2007 tok et viktig grep over markedet og vedtok at grunnflaten på byboliger ikke kan være mindre enn 40 m2, noe som er et viktig skritt i riktig retning. Vi får håpe Oslo også tar grep på kvaliteten på uterommene? 

Kilde: Eksempelsamlingen "Fortett med vett", utgitt av Husbanken Region Vest, mai 2008.

kt 1108