Det er vårt ansvar å engasjere politikerne i den digitale utfordringen!

Mandag 6. september startet jeg i ny jobb som leder i Norsk Kommunalteknisk Forening - NKF. I ansettelsesprosessen poengterte hovedstyret at jeg ble ansatt fordi jeg hadde digital kompetanse.

Jeg har derfor funnet frem hvilke ambisjoner vi hadde når vi startet KommIT. Det skal sies at jeg den gangen gikk inn i den digitale manesjen uten erfaring med hvordan det var på offentlig sektors side av bordet. Jeg hadde erfaring fra næringslivet og politikken, men ikke fra byråkratiet. 

Dette ble ett av flere utgangspunkt for den første strategien hvor kommunene og KS gjennom mange år hadde satt sammen en ambisjon om hva KommIT skulle bli. Vi pekte på at vi måtte gjenbruke Altinn som integrasjonsplattform. Vi pekte på at vår rolle var å lage integrasjonskomponenter til fagsystemene. Vi mente at bransjen selv utvikler best fagsystemer sammen med kundene sine. 

Jeg mener fortsatt at offentlig sektor ikke skal bli et softwareselskap. Vår jobb er å lage gode integrasjonskomponenter som forvalter samhandling som støtter digitale arbeidsprosesser, og effektivt forvalter lover og forskrifter.

Ja, jeg kjenner at mens jeg skriver, bruker jeg fagspråket. Ja, jeg vet at nå faller mange fra. Det er så enkelt å love integrasjon, og så vanskelig å få til. Hva er en integrasjonskomponent? Hvem eier definisjonsansvaret? Hvem forvalter og oppdaterer komponenten? Nå bruker jeg eksemplet for å sette pekefingeren på hva vi ikke har lykkes med i vår dialog med politikerne.

Våre politikere har ikke nok kunnskap til å forstå en integrasjonsplattform. De vet ikke at en slik plattform må ha et forvaltningsansvar for data for å være levende. De blir et offer for den sektorielle kampen på statlig nivå, om hvem som skal forvalte og videreutvikle vellykkete løsninger. Politikere er gode på retorikk og blir offer for den som snakker best for sin sak. Dessverre er det for få av oss snakker helhet.

For hvem av oss som er engasjerte er genuint interessert i å samarbeide og dele på penger og oppgaver? Vi bruker tid på samsnakk, fora og råd. Vi oppretter og deltar i referansegrupper, som i realiteten er uten makt og myndighet. Vi som er i sektoren har mer makt enn det vi liker å innrømme fordi det i realiteten er vi som foreslår hvem som skal være deltagere i de råd og utvalg som skal utforme politikken. 

Hvor gode er vi til å tenke: Hvordan skal vi gjennom råd og utvalg reelt utforme styringsnettverk på tvers av sektorer og forvaltningsnivå? Hvordan skal dette bidra til å sette fart på digitaliseringen?

Min påstand er at vi må bli vesentlig bedre! Vi må lære av politikerne. 

Jeg er politisk aktiv, og har gått en bratt læringskurve på hvordan gode politikere bruker nettverkene å sikre lojalitet og gjennomføringskraft for sin politikk.

Og en siste bønn, ære være akademia; de har mye å bidra med når de setter sammen erfaringer som dokumenteres og teoretiseres, men de har aldri hatt skoene på slik vi som er digitale entusiaster har. Vi lar oss dominere av dem, og ikke av oss selv.

Mandag var det valg. Jeg satser på flere kronikker når vi vet hvordan den nye regjeringsplattformen ser ut.

Jeg er en digital entusiast og aktiv i lokalpolitikken. I snart tre perioder har jeg forsøkt å løfte det digitale inn i den politiske debatten, men kan dessverre konstatere at jeg ikke har lykkes. Jeg vil i ukene fremover forsøke å resonnere litt rundt hvorfor den digitale hverdagen ikke er et hett politisk budskap. 

Har du innspill eller svar på mine spørsmål, er det supert med dialog og kontakt.

Kronikken ble første gang publisert i Innomag her.