Viktig arbeid med flyktningboliger

– Et lyspunkt i bekmørket er at vi ser at kommunene evner å hive seg rundt og skaffe til veie boliger til flyktningene som kom i 2022 og 2023, og som kommer i 2024, forteller administrerende direktør i Boligbygg Oslo KF, Marit Jakobsen Leganger.

Leganger og resten av Oslo fikk hasteoppgaven i fanget da Russland i 2023 valgte å invadere sitt naboland Ukraina.

– Det blir jo en kritisk situasjon når de kommer mange, og de kommer fort, forklarer Leganger.

Ved hjelp av kreativ tenking og samarbeid har kommunen skaffet til veie kommunale boliger for å huse mange av flyktningene. 

 – Oslo er en tettbygget by, med begrenset tilgang til tomter. De fleste byggene her er allerede bygget, forklarer hun.

 Boligdirektøren forteller at kommunen blant annet har kjøpt modulbygg fra Studentsamskipnaden i Oslo og tatt i bruk nedlagte sykehjem for å huse flyktningene.

– I tillegg har vi endret formål på bygg som var tiltenkt noe annet, og vi har fått støtte fra Husbanken.

Leganger forteller at det var en alvorstynget tidligere byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, som kalte inn alle enhetslederne i kommunen. – Han var tydelig på at dette var alvorlig og at vi hadde en stor jobb foran oss, forteller hun.

– Personlig kjenner man klumpen i magen når man skjønner alvoret, omfanget og rekkevidden.

Oslo kommune hadde et omfattende boligbehov allerede før flyktningkrisen, og hadde nylig vært gjennom en pandemi.

– Vi var på halen av et krafttak under COVID, og hadde kanskje sett for oss normal drift, forteller Leganger: – Å komme tilbake til egen organisasjon for nok en gang å fremme dugnadsånd var krevende.

Leganger er imponert over hvordan organisasjonen brettet opp ermene og fortsatte arbeidet. – Jeg tror at mange ansatte i offentlig sektor er ansatt nettopp der, fordi vi motiveres av samfunnsoppdraget, som for Boligbygg er å levere trygge og gode hjem.

– Kollegaer fra Ukraina gjorde at vi fikk det veldig tett på livet. Samtidig førte det til at mottak og veiledning av flyktningene ble enklere med lavere språk- og kulturbarrierer, forklarer hun.

Oslo som kommune skiller seg ut. Norges største kommune har delt alle de kommunale funksjonene inn i bydeler, etater og foretak.

– Man kan møte på strukturelle samarbeidsutfordringer når man i en og samme kommune har 60 relativt store organisasjoner, forteller Leganger.

Hun forklarer at arbeidet med bosetting av flyktninger krever innsats fra mange av etatene, fra plan og bygg, helse og omsorg, utdanning, bygging og bolig. Kommunen har også lagt til rette for arenaer der både eksterne og interne aktører kan møtes. Regulerere, byggere og de som skal følge opp flyktningene har hatt regelmessige treffpunkter.

– Det er utrolig mange som er involvert når man skal få til et vellykket flyktningopplegg.

Oslo kommune, og kommuner med dem, kan sies å ha lykkes med å fremskaffe boliger til bosetting av flyktninger de siste to årene.

– Mobilisering på alle plan og felles forståelse har vært avgjørende, forteller Leganger, som tenker at det man lærer av krise kan gjenbrukes. – Boligbehovet generelt er en like stor utfordring som flyktningkrisen, men den vokser saktere frem. Kreativiteten og den voldsomme handlekraften som kommunene har vist i forbindelse med Ukraina-flyktningene kommer ikke like fort til overflaten når utfordringen ikke oppstår over natten.

– Vi håper jo selvsagt at flyktningboligene er et midlertidig behov, men det vet vi jo ingenting om. Parallelt med at vi finner kreative løsninger for flyktninger må vi tenke på fremtidig bruk. For oss i Oslo, som har en stor, og gammel, boligportefølje ser vi at vi må ha erstatningsbygg, den dagen de gamle byggene må rehabiliteres. Det kan være en mulig erstatningsbruk den dagen flyktningene forhåpentligvis får vende hjem, avslutter Leganger.

Her kan du se hele programmet og melde deg på årets konferanse.